Året er 1942, og Ferdinand Porsche har nettopp tapt anbudet for å produsere den nye Panzerkampfwagen VI “Tiger” med sitt uortodokse valg å bruke bensin elektriske motorer.

Dette var ikke en enorm suksess, og prototypen tok visstnok fyr under demonstrasjonen pga for mye vekt.

Men Ferdinand Porsche var en optimist, og hadde såpass stor tro på sitt design at han allerede produsert 90 chassier når han fikk beskjeden at kontrakten gikk til konkurrenten Henschel.

Dette var et problem, for ett land som nå var på defensiven, da kunne man ikke kaste bort så mye metall på noe som ikke bidro til å bedre situasjonen de var i mot slutten av 1942.

Albert Speer, minister for produksjon av krigsmateriell tok derfor kontakt med Porsche, og spurte om de hadde mulighet til å konvertere sin prototype til en PanzerJeger.

Det betyr i praksis at man finner det mest effektive kanonen for å ta ut andre tanks, og deretter monterer denne på toppen i et tårn som ikke lar seg rotere. Dette kostet mindre, og ga dem mye mer plass til å montere større kanoner enn de ellers kunne.

Porsche sa ja til dette, og slik ble Panzerjäger Tiger (P) Elefant født.

Spesifikasjoner:

Beskyttelse	20 cm armor
Kanon	8.8 cm PaK 43/2 L/71
Motor	2x Maybach HL120  592 hk
Max hastighet	30 km/t
Vekt	65 tonn
Besetning	6 stk

Om man ser på spesifikasjonene, så var dette en svært kapabelt Panzer Jeger. Den hadde en av de beste kanonene produsert til da, og kunne slå ut alt av motstandere.

Beskyttelse var enorm, og man kunne motstå nesten alt forfra.

Og når man måtte, så kunne man forflytte seg svært raskt på den tiden med 30 km/t toppfart på vei.

Problemet er at spesifikasjoner på et papir betyr ingenting, om det ikke fungerer slik i den virkelige verden.

Og det var her Elefanten fant sin skjebne.

Ved å legge på mer beskyttelse, større kanon og samtidig blokkert mye av luftkjølingen til 

motorene samtidig, så ble det en katastrofe når de ble satt i drift under Kursk offensiven juli 1943.

Svært mange av de originale 90 tok fyr før de kom frem, og det var flere rapporter fra tyske og russiske offiserer at de ikke engang klarte å kjøre opp mindre åser for å komme i skuddposisjon.

Dette førte til at svært mange ble etterlatt av sin besetning, da de ikke kom seg noen steder.

Mye av dette kunne vært unngått med skikkelig testing, men Albert Speer lot seg overbevise av gode spesifikasjoner.

Den samme feilen gjør vi også den dag i dag, vi henger oss altfor mye opp i hva det står på ett produktark, fremfor å faktisk teste realiteten.

Jeg som jobber med sikkerhet har slike samtaler ofte med kunder. Man vil ha høyest throughput, med flest mulige sesjoner per sekund, samtidig som den skal inspisere alt, og stoppe det som var farlig.

Det gjør at vi produsenter blir smarte i hvordan vi setter opp våre produktark. Vi vil gjerne at det skal fremstå at vi kan levere på alle disse punktene samtidig, og gjerne til en lavere pris enn hva konkurrentene klarer.

Dette fører til situasjoner der kunder ender opp med løsninger som langt på nær er kraftig nok til å håndtere det de ønsker. Men når kjøpet er gjort, så må man jobbe med det man har, og enden på visa er ofte at man deaktiverer en eller flere sikkerhetsfunksjoner for å oppnå det throughput tallet man ønsker.

Det er ikke gøy å ende opp med en Elefant i server-racket sitt.

Derfor mener jeg det er svært viktig at man gjennomfører en Proof-of-consept, la oss produsenter vise hva vi er gode for. La oss demonstrere at det vi sier faktisk er sant.

Det er forskjeller, og de finner man i den virkelige verden, og ikke på glossy PDFer med store fine tall.